Audun Hetland

- FOREDRAGSHOLDER - EVENTYRER - FORSKER Contact Me
Stacks Image 793
Foto: Audun Hetland
Noen ganger er det godt bare å ha noe flatt å stå på
Vertikal hverdag
Fire norske gutter hadde en drøm om å klatre en ny rute på storveggen Kiguti nord i Canada. Den 1000 meter høye veggen er så overhengende at om du slipper en stein fra toppen lander den urørt i bunn. I tre uker klatrer Lars Flatø Nessa, Ole Ivar Lied, Sigurd Felde og Audun Hetland mot toppen
- Pass på, kilen har ramla ut! brøler jeg bort til Lars som er på led. Taustigen han står i er festet i en liten krok som henger på et utspring på størrelse med en lillefingernegl.
Den eneste kilen som var mellom Lars på led og meg på standplass kommer rennende langs tauet tilbake til meg. Ramler han nå, pendler han inn i pilaren jeg står på.
Han tråkker helt til topps i taustigen og får satt inn to kiler i en tynn sprekk rett over hodet.Akkurat i det han har klippet dem fast i tauet spretter kroken av utspringet. Lars faller og river med seg en sky av småstein. Det kraftige rykket i tauet river ut den ene kilen. Vi ser på den siste kilen, og så på hverandre.
  • Norskeruta på Kiguti på Baffin Island

    Caption Text

    Link
  • På vei opp den 1000 meter høye fjellveggen på Baffin Island

    Caption Text

    Link
  • Sigud Felde sikrer Ole Ivar Lied fra port-a-ledgen på vei opp Norskerute på Kiguti

    Caption Text

    Link
  • Fjellveggen er overhengde. Sigurd Felde er på vei tilbake til hengeteltet for kvelden

    Caption Text

    Link
  • Hotellstandard: Lars Flatø Nessa nyter en stille morgen med utsikt over Sam Ford Fjord

    Caption Text

    Link
Han tråkker helt til topps i taustigen og får satt inn to kiler i en tynn sprekk rett over hodet.Akkurat i det han har klippet dem fast i tauet spretter kroken av utspringet. Lars faller og river med seg en sky av småstein. Det kraftige rykket i tauet river ut den ene kilen. Vi ser på den siste kilen, og så på hverandre.
- Det er nok for i dag, sier Lars mellom sammenbitte tenner. Jeg nikker og begynner å fire han rolig nedover mot standplassen hvor jeg henger.
Vi befinner oss 500 meter oppe i den stupbratte nordveggen på Kiguti. Selv om vi har klatret i 14 timer har vi ikke avansert mer enn 30 meter. Lars sier ikke stort når han kommer tilbake på standplass. Han bytter tau, ser på meg og nikker, før han begynner å fire seg ned mot hengeteltene 150 meter under oss. Vi har klatret i ti dager, men er ikke kommet halvveis enda. Klarer vi ikke å få opp tempoet kommer vi til å gå tom for både mat og drivstoff.

Stacks Image 44
Baffin Island
De siste tre ukene har Lars Flatø, Sigurd Felde, Ole Lie og jeg tilbrakt inne i Sam Ford fjord som ligger nord på Baffin Island, nordøst i Canada. Sam Ford fjord er et av de siste områdene hvor det enda er mulig å finne fjellvegger som ikke har blitt klatret før.
Selv om Baffin Island er geografisk større enn hele Skadinavia, bor det ikke mer enn rundt 11 000 mennesker på hele øya. Nærmeste sivilisasjon fra Sam Ford fjord er Clyde River, en liten landsby, 12 timers skuterkjøring mot sør.
Med 750 innbyggere er ikke Clyde River rare prikken på kartet. Uten veiforbindelse og med fast havis 10 måneder i året, er flyet livsnerven inn i det lille inuittsamfunnet. Whisky og all annen brennevin må bestilles fra fastlandet, og koster en liten månedslønn. Her oppe nøyer de fleste seg med isen.
Når vi kommer inn i Sam Ford fjord tidlig i april er det vanskelig å få noen vårstemning. Temperaturen synker ned mot 30 minusgrader og fjordisen er over to meter tykk. Vi har med stjernekikkert og bruker to dager ute på fjordisen mens vi studerer hver eneste meter av veggen. Tilslutt finner vi en mulig rute opp.

Storm
Vi er ikke før kommet i gang med klatringa før uværet setter inn. Snøen føyker flere meter høyt nede på fjorden. Oppe i veggen er ikke forholdene bedre. Vinden mangedobler minusgradene. Tærne er helt følelsesløse, og selv med fire luer, tre par votter og tykk dunjakke er det umulig å holde varmen. Snøen raser konstant fra toppen og gjør forholdene helt umulige. Vi blir til slutt tvunget tilbake til teltene nede på bakken. Stormen raser i to døgn før været endelig letter.
Teknisk storveggsklatring er i utgangspunktet utrolig tidkrevende. Bedre blir det ikke når alt må gjøres med votter. Vi har med oss syv tau, til sammen over 300 meter. Siden vi er fire, deler vi opp i to taulag. Da kan to klatre mens de andre hviler nede i teltet, og smelter vann. Klatredagene kan bli både 14 og 16 timer lange, likevel klarer vi ikke mer enn rundt 50 meter oppover hver dag. Etter en uke har vi kommet til en hylle på to kvadratmeter. Der etablerer vi leir i veggen for første gang.
I disse temperaturene er det jo selvsagt ikke mulig å få tak i rennende vann. Veggen er også så bratt at det ligger minimalt med snø. Derfor er vi nødt til å ta med oss to tønner fulle med is som vi kan smelte til drikkevann. Totalt har vi mellom tre og fire hundre kilo utstyr som vi nå må heise med oss opp i veggen.

Uten privatliv
- Åhh helvete, den lukta vondt! roper Sigurd fra hengeteltet. Jeg snur meg, og ser Lars sitte på en bitteliten avsats under teltet med buksa på knærne mens han gjør sitt fornødne.
- Det blir sånn når du plasserer huset rett over dassen, gliser Lars tilbake.
- Joda, svarer Sigurd og kikker over kanten på teltet og ned på Lars.
- Billigste tomta i byn, men det var ingen som sa noe om nabolaget rundt, fortsetter han. Lars kikker opp på Sigurd før de begge bryter ut i latter. Vi bor sammen to og to i hvert telt. Med litt over to kvadratmeter på deling er det dette en aktivitet kjemisk fri for privatliv.

Baseeldorado
Etter ti dagers klatring ser vi plutselig en hel karavane med snøskutere stoppe under veggen. Det myldrer av folk. To timer senere har de etablert en hel liten teltleir nede på fjordisen. Kiguti er så bratt at om du slipper en stein fra toppen lander den urørt i bunn. Veggen er nesten helt fri for hyller eller utspring og fjordisen utgjør det perfekte landingsområdet. Dette gjør Kiguti til et eldorado for basehoppere.
- You are crazy, brøler en av dem og kikker utover kanten over oss.
- We know! You too! roper Sigurd tilbake. To sekunder senere kaster den første seg ut fra toppen. I et lite øyeblikk virker det som han henger urørlig i luften før han kommer dundrende forbi teltet vårt i nesten to hundre kilometer i timen. Vi kommer til å bruke 21 dager på å klatre nedenfra og opp hele veggen. Basehopperne bruker 21 sekunder på vei ned før de utløser fallskjermen og lander noen sekunder senere. Storveggsklatring er ikke risikofritt, men sammenlignet med basehopping har vi større marginer.

Matmangel
Siden veggen er så bratt, når vi til slutt et punkt hvor det er umulig å snu. Firer vi oss ned, blir vi hengede ut fra veggen og får ikke laget nye fester til standplass. Vi har allerede passert "point of no return". Det er bare en vei ut herfra. Oppover.
Siden all mat og vann må heises opp i veggen, har vi ikke tatt med mer enn nødvendig. Med denne farten kommer vi til å gå tom lenge før vi når toppen. Det er en situasjon som er alt annet enn hyggelig. Vi skrur de allerede knappe prosjonene ned til halvparten.
Den øverste delen av ruta er den absolutt bratteste. Vi regner også med at dette skal være den vanskeligste delen. Det er langt fra lett, men litt etter litt løser det seg. Etter 19 dager med klatring, skjønner vi plutselig at vi kommer til å klare det. Vi kommer til å nå toppen.
Da snur plutselig stemning. Til nå har vi vært veldig fokusert på å nå toppen. Men nå blir det plutselig tid til å se seg rundt, og vi kan spise store rasjoner mat igjen. I tillegg finner vi en hylle på flere kvadratmeter hvor vi kan henge opp teltene, og ligge strekk ut i sola mens vi drikker te og storkoser oss. Kontrastene til den siste uka er enorme. Og når vi først ser at vi klarer det, ja så er vi ikke så lystne på å nå toppen. Vi har det egentlig supert her vi er. Lyst eller ikke lyst, opp må vi. Etter 21 dagers klatring når vi toppen. Det er en merkelig, nesten skremmende følelse å skulle ta av selen. Usikre og vaklende prøver vi de første skrittene på flatmark på flere uker. Fra toppen er det bare tre timer gåing før vi er nede i teltleiren. Selv om vi kommer ned midt på natta, freser vi bacon i kilovis med smør, og spiser pannekaker til vi bare blir liggende og stønne. Du verden så godt det er å komme ned igjen.

Stacks Image 47
Knust mot veggen
Utpå ettermiddagen kommer alle basehopperne bort og hilser på. Det er godt å se andre folk igjen. De er på vei opp mot toppen vi akkurat er kommet ned fra, for å hoppe. Vi avtaler å komme på besøk til dem senere på kvelden. De har en flaske Whiskey de gjerne vil ha hjelp med. Hopperne lover å komme bort og hente oss når de har landet. Stemningen er god og vi vinker til dem når de går.
Vi skifter til det paret med sokker som lukter minst surt og tar en rask kattevask i snøen, mens vi gleder oss til en trivelig kveld med sosialisering og nye ansikter. Timene går. Det nærmer seg kveld, men ingen kommer. Seint på kvelden hører vi endelig noen komme gående mot teltet. Det er den canadiske guiden. Vi inviterer han inn, men han blir bare stående i teltåpningen.
- It has been an acident, sier han stille og kikker ned på skuterskoa. Den ene av basehopperne utløste ikke skjermen i tide. Han døde momentant da han traff den nederste delen av fjellet.
Det blir en lang og stille kveld inne i Sam Ford Fjord. Hopperne ringer til Clyde River med satelittelefon. Dagen etter kommer to inuitter og henter den døde og halvparten av gruppen med hoppere.
Vi har enda to uker igjen av oppholdet. Den første uka blir vi bare liggende og spise pannekaker med bacon, mens vi drikker kaffe og leser bøker. Den siste uka bruker vi til å se oss rundt i området. Lars og Ole får klatra en ny vegg. Sigurd og jeg prøver oss på en kort storvegg, men må snu på grunn av en ny storm. I slutten av mai blir vi hentet.
Varmen slår imot oss når vi går av flyet i Norge. Det er sommer. Alle timene med frysing, hengende hundrevis av meter oppe i en fjellvegg i Canada, er bare et svakt minne.